Vel, det er det vel liten sjanse for at det er, vannet, altså. Det er jo et eller annet værgudene ikke har forstått hittil i dette året, for det er ingen tvil om at været, det er alt annet enn det som det skal være. Denne uka, altså den siste uka i april måned, så har det jo vært frost opptil flere ganger, med nedisede bilvinduer på morgenen, den velkjente utfordringen med å kle seg slik at en både overlever turen til og turen fra jobb og skole uten å få frostskader eller heteslag, for ikke å snakke om at en kjører sånn passe forsiktig til jobb, siden loven sier at nå er det sommerdekktid. Ja, jeg har en høne å plukke med værgudene, for dette tulleværet, det er noe jeg ikke trenger!
Det med frost medførte for øvrig at vi måtte investere i ny sovepose til Maia denne uka. Hun og Amanda skulle nemlig på speidertur og overnatte på Lio, og 5. klassingene skulle få sove ute. Dermed trengte hun en mer værbestandig sovepose, den hun hadde fra før er neppe beregnet for netter ute med temperaturer ned mot null, så da ble det denne månedens investering. Det ble for øvrig også nye støvler, nytt ullundertøy, og ny regnbukse i samme slengen, så da skulle jentene i alle fall være klare for det meste av vær fremover, tenker jeg. Og soveposen, den kommer nok godt med, allerede den kommende uken skal hun på nok en overnattingstur, med skolen denne gangen. Så det trengte hun vel, men ullundertøy hadde de vel strengt tatt fra før, da.
Uken begynte jo sånn litt på skeive, med Trond fortsatt i Polen, og min kollega på jobb fortsatt syk, selv om han møtte på jobb på mandag. Jeg var alene med barna mandags morgen, så det holdt på å skjære seg helt, for jeg er ikke vandt til at jeg skal lage mat til dem i tillegg (det ordner som regel Trond). Men de rakk skolen, da, utrolig nok. Og mat fikk de også med seg.
Kollegaen min ble sykemeldt igjen på tirsdag, stakkars, så etter å ha fått litt hjelp på mandag og tirsdag, så ble jeg igjen alene lege på jobb resten av uken. Jeg skal ikke klage, det er synd på han som har vært syk i over 2 uker nå. Men jeg trengte absolutt ikke å være alene også denne uka!
Mandag ettermiddag spilte Rune sin aller første seriekamp. Hjemmekamp her i Sokndal, mot Eiger (fra Egersund). Rune stod i mål, og Sokndal vant kampen med 12 mål mot 2 i retur. Fotballmammaen slo til igjen, siden Trond ikke var hjemme igjen fra Polentur, og dokumenterte relativt vilt via Snapchat hva som skjedde. Det hele endte med at noen i tumultene foran mål klarte å bomme på ballen, og i stedet treffe Runes hode, og når de andre stakk mot motstandernes banehalvdel, lå lillegutt tilbake med hodet i hendene. Mamma sprang inn, midt foran mål, for å trøste den skadede målmannen min (ingen alvorlig skade på annet enn stoltheten), men når så fotball og spillere noen minutter senere var på vei rett mot oss, så var jeg ikke sen om å rope til dommeren, og siden det da egentlig var full tid, så ble kampen blåst av. Ja, for å ende som målmann i lilleputtligaen, det var ikke det jeg trengte akkurat da.
Så kom jo Trond hjem igjen fra Polen mandag kveld, heldigvis. (Her kommer det, Nina!) Han hadde tilsynelatende hatt den beste ferieturen i sitt liv, opplevd mye, hatt det kjempegøy, og var full av skryt over både landet, maten, reisefølget, og mer til. Sikkert flott, det, men jeg syntes jo at det var litt fælt at den beste ferieturen i hans liv skulle være uten meg (og barna da). Det trengte det jo ikke å være, vel! Men jeg trøster meg med at han sikkert bare skryter fordi han vil at vi skal tro at han hadde det toppers. Han har sikkert savna oss masse hele tida, og bare sutra til de andre om at han ville hatt oss med, og at han ville hjem til oss. Og hva hadde han gjort mens han var der? Jo, handla klær til barna (som de simpelthen elsket), og drikkeflasker til alle tre (det er ellers en sånn ting som en aldri får nok av, om de hadde hatt 100 flasker, er jeg sikker på at de ikke hadde funnet en flaske når de trengte en likevel.) Og så hadde han handlet Skittles og snop på flyplassen til meg. (Som om det skulle "kjøpe" meg, liksom. Joa, det gjorde vel det. Men jeg trengte det vel bare litt.)
Onsdag ettermiddag var jeg på Seminar i Egersund om "Migrasjon", og rettigheter for asylsøkere og flyktninger i forhold til helse. Det medførte tre ting: jeg fikk en deilig middag på Grand Hotel, jeg fikk hilse på en del kollegaer, og Trond fikk kjøre masse "pappa-taxi" med tre barn som skulle på korps, lekegruppe, i bursdag, og på Speider. Når de skal hentes og leveres på 4 forskjellige steder og til 4 forskjellige tidspunkt, så var det stort sett det han fikk gjort mens jeg var på seminar. (Men så hadde han jo hatt 3 dager uten barn i Polen, da!) Men hvor mye jeg egentlig trengte det seminaret, det er jeg litt i tvil om.
Torsdag ettermiddag kom jeg hjem fra jobb og handletur for å få beskjed fra Trond om at nå virket ikke fjernsynet i stua lengre. Ja, det virket som om det var helt dødt, og bare måtte sendes til reparasjon. Det trengte vi virkelig ikke, men heldigvis, så er det ikke eldre enn at det ville bli en garantisak. Jeg var sliten, og lettere frustrert, så jeg krøp tidlig til sengs og sovnet sammen med Amanda der. Når jeg våknet til litt utpå kvelden, hadde jeg fått melding fra Trond. Tv-en virket igjen, det var visst fjernkontrollen som var tom for batteri. Ja, det var jo bra, det da, for å bytte batterier i en fjernkontroll, det er ikke all verdens jobb.
Fredag dro jentene på speidertur, mens Rune og vi voksne hadde alenetid hjemme. Vi slappet av, koste oss med god mat, kjeks og kaker, og hadde en fin kveld sammen. Vi hadde tenkt oss ut og trene litt fotball, men det var kaldt og vått, så vi trente litt på fotball i gangen, Rune og jeg, og så lot vi det bli med det. Vi trengte jo ikke akkurat å bli kalde og våte, heller!
Lørdag hadde vi en rolig formiddag, vi tre, det gjorde godt etter en travel uke. Utpå dagen reiste Trond og hentet jentene, og så var det sirkus i hus igjen. Det er fascinerende hvor mye mer lyd det er med 3 barn i hus enn hva det er med 1 barn. En skulle jo forvente at det kanskje var sånn 2-3 ganger mer lyd, men jeg er rimelig sikker på at det er mer en 10-dobling vi snakker om. Men sånn er det vel kanskje bare, selv om jeg inderlig skulle ønske at det kunne være stille og rolig også når vi er 5 i hus. For bråk og krangling, det er i alle fall noe vi ikke trenger!
Lørdag kveld var det pizza-tid, og så ble det film. Vi ser i det hele tatt mye film, vi 5, det er noe vi alle liker, og som oftest klarer vi å bli enige om hva vi skal se også. Hjemmelaget pizza er aldri feil. Det trengs kanskje ikke egentlig, men godt, det er det ingen tvil om at det er!
I dag startet dagen med frokost. Amanda hadde ordnet opp med kaffi og te, og dekt frokostbord til hele gjengen. Søndagsfrokost, det er en god ting. Særlig når jeg slipper å lage den! Etter frokost har Trond og jeg forsøkt å få orden på uniformene til skolekorpset. Det er utfordrende å skulle være ansvarlig for uniformer, som leveres inn og ut litt uten kontroll, og så er det noen som mangler litt her og noen som har vokst ut av noe annet der. Men det skal nok bli uniformer på skolekorpset på 17. mai. For uniformsløse musikanter, det trenger vi ikke!
I ettermiddag tok vi med oss pizza-rester, litt frukt, litt kesam, og litt drikke, og tok turen til Jøssingfjord for å teste ut den nye "sykkelrasteplassen" som åpnet der sist helg. Rune tok med sykkel, slik at vi hadde alibi. Men vi kjørte altså opp til Jøssingfjord, og gikk ned til tunellen der, noe vi for øvrig observerte at vi ikke var alene om. Det var en flott utsikt, og et fint sted, men enn så lenge, så ble det en noe kald fornøyelse, særlig for Amanda, som hadde tatt på seg litt for lite klær. Men plassen anbefales, så lenge du kler deg godt!
Og så har vi jammen sett film også i kveld. Sånn er det, når vi skal kose oss sammen, så vil gjerne barna se film, og da blir det gjerne slik. Trond er veldig fornøyd med at jeg klarte å fikse surround-lyden vår, som ikke har fungert på en stund. Jeg vet ikke helt hva som gjør at den "faller ut", og heller ikke helt hvordan jeg fikset den, men nå virker det i alle fall - og det er greit når en skal se film. Selv om en kanskje ikke egentlig trenger det, heller. Men det er bare nesten, for god film-lyd, det tror jeg egentlig at vi trenger, når jeg tenker meg om!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar