Uke 30 2017 - Flere "kicks" on Route 66 (og noen utenfor den også)

Now you go through Saint Looey 

Joplin, Missouri, 

And Oklahoma City is mighty pretty. 

You see Amarillo, 

Gallup, New Mexico, 

Flagstaff, Arizona. 

Don't forget Winona, 

Kingman, Barstow, San Bernardino.

For min del reiser jeg ikke for å komme noe sted, men for å reise. 

Jeg reiser for reisens egen skyld.

Stemmer det? Er det virkelig søndag igjen, allerede? Det føles som denne siste uken har gått skrekkelig fort, samtidig som vi har sett og opplevd så utrolig mye disse syv dagene. Route 66 har gikk oss mange gode og fine minner, og vi kommer til å reise hjem med mange opplevelser som skal bearbeides, fortelles om, og gjenoppleves.

Turen vår langs Route 66 er virkelig en reise for reisens egen skyld. Samtidig så har vi jo et sted vi skal komme til, for vi må rekke flyet hjem fra Chicago om 4 dager. Men det skal nok gå bra, tror jeg.

Uken startet vi med et besøk i Grand Canyon. Det var et fantastisk skue, selv om både jeg og Amanda slet litt med høydeskrekken. Utrolig nok var Amanda reddere enn meg, hun ville nesten ikke bort til gjerdet på kanten og kikke.

Vi fikk advarsler om å holde oss på stiene, for utenom stiene kunne vi treffe på skorpioner. Men vi to var enige om at et skorpionbitt, det kan man overleve, et fall ned Grand Canyon er det verre med. Så vi holdt oss nærmere vegetasjonen enn kanten, vi to.

Dagen etter var det Petrified Forrest og Painted Dessert som var dagens "hovedattraksjon". En forsteinet skog og en ørken full av nydelige farger var virkelig en opplevelse verdt en stopp. At en kunne kjøre gjennom naturparken var heller ikke noe minus.

En tur innom et stort metorkrater stod også på menyen. Jeg må seriøst slutte å foreslå å besøke ting som innebærer store høyder. Amanda og jeg var begge igjen skjelven i knærne, men vi klatret til "toppen" likevel. Og vi var stolte som fy over at vi taklet det! 

Onsdagen tok vi turen til Roswell, et stykke syd for Route 66 i New Mexico. UFO-museum stod på menyen, og så ble det besøk på McDonalds, der deler av huset så ut som en UFO, og der det var klatreslott som tilfredsstilte barnas behov for å herje litt etter mange dager på veien.

Noen ekte "aliens" traff vi ikke på, men hele historien om UFOen som ble funnet utenfor Roswell er ganske fascinerende i seg selv. Og så er det gøy å faktisk ha vært der.

Torsdag passerte vi veiens "midtpunkt", i Adrian, Texas. Deretter gikk turen videre blant annet til Cadillac Ranch utenfor Amarillo, der en eksentrisk mann med mye penger har "plantet" 10 cadillacer ned i jordet og malt dem med spraylakk. Hver sin lyst, mener nå jeg. Men fine bilder blir det jo av sånt, da!

Fredagen tilbrakte vi på dette greie hotellet i Elk City, Oklahoma. Rune ble, som den første av oss, syk, og var ikke flyttbar, så da ble det en ekstra natt her. Det gikk greit, de hadde basseng, og det var kort vei til Walmart, så da klarte vi oss godt. 

En hviledag etter en uke på veien var heller ikke å forakte, å reise kan jammen være slitsomt nok, selv om dagene stort sett tilbringes i bilen.

Lørdag var vi tilbake på veien, og Route 66. Men det varte bare i noen timer, før vi tok en ny avstikker, denne gangen ned til Texas, og byene Greenville og Dallas. Selv om det ble en lang "avstikker", så var det absolutt verdt det, for å besøke både nye og gamle venner, det gjør vi gjerne!

I dag har vi, etter å ha møtt gamle venner i Dallas, jobbet oss nordover mot Route 66 igjen. Vi kom inn igjen på "riktig vei" ved Tulsa, og gjorde første stopp like etter, ved en "blue whale". Her havnet vi midt oppi en filminnspilling, noe som jo var spennende nok i seg selv.

Så, etter ni dager på vei til Chicago langs "moderveien", så har vi vært innom mye, og mange av byene som er nevnt i "Get your kicks on Route 66". Nå gleder vi oss til å komme frem, men også til å følge routen videre opp mot Chicago. Og neste søndagsblogg bør helst komme fra Norge.

Uke 29 2017 - Getting our kicks on route 66

If you ever plan to motor west, 

Travel my way, take the highway that is best. 

Get your kicks on Route sixty-six.

It winds from Chicago to LA, 

More than two thousand miles all the way. 

Get your kicks on Route sixty-six.

Det finnes to oppskrifter på en vellykket ferie: 

Den må enten være noe helt utenom det vanlige, eller akkurat som ellers.

Det er søndag, og selv om det blogges daglig i feriebloggen, så må det jo blogges litt i søndagsbloggen min også. Vi er stadig på ferie, stadig i USA, og stadig på farten.

Denne helga har vi startet på turen langs "Route 66" mot Chicago, etter å ha tilbrakt det meste av uken i LA, eller mer korrekt: Hollywood.

Årets ferie tenker jeg er noe helt utenom det vanlige. Vi koser oss skikkelig på tur, og Rune sier flere ganger for dagen at "dette er livet" og at han har det helt fantastisk. Nå sier han også i gjennomsnitt et par ganger for dagen at han kjeder seg eller at han har det helt forferdelig, det er jo da som oftest når han ikke får det som han vil. Men jeg tror at det er flest av de helt fantastiske øyeblikkene.

Det er helt sprøtt å tenke på at vi faktisk startet uken i Anaheim, syd for Los Angeles, der vi hadde vår fjerde dag i Disneyland. Det var en ekstra varm og klam dag, og det var ekstra mange folk i parken, og konklusjonen var at det var den desidert dårligste dagen av de fire. Men vi hadde det jo egentlig fint, og dagen var absolutt utenom det vanlige.

Tirsdag flyttet vi fra Anaheim til Hollywood, sånn omtrent motsatt av hva Walt Disney en gang gjorde. Vi landet nesten midt på Hollywood Boulevard, faktisk rett ved Walk-of-fame-stjernen til selveste Walt himself. Det var ganske sprøtt å sitte på Starbucks midt i Hollywood og spise lunsj, ja.

Onsdag var vi i Hollywood, og tok en "hopp-av-hopp-på"-busstur uten å hverken hoppe av eller på. Det var en varm dag, og både jeg og Trond sliter litt med å huske hva vi så på turen. Men vi fikk i alle fall sett en god del av både Hollywood, Sunset strip og Beverly Hills.

Torsdag var første dag i Universal Studios Hollywood - det var altså femte dag i fornøyelsespark på en uke, noe som vel kanskje er i overkant mye. Men med "The Wizarding World of Harry Potter" på programmet, så betyr det ikke all verden for oss, som er store Harry Potter-fans. Og butterbeer var de bedre på i USA enn de var i England, så er det sagt!

Fredag feiret vi Tronds 48ende fødselsdag i Universalparken. Trond fikk egen "button", og fikk ekstra oppmerksomhet hele dagen. Jeg fikk to turer med "Harry Potter-attraksjonen". Dagen var rimelig perfekt for alle fem, og utvilsom noe utenom det vanlige.

I går var det lørdag, og vi forlot LA i bil. Det ble en lang dag for alle, med masse reising, først med metro, så med shuttlebuss, og deretter rundt 400 miles i bil. Vi fikk startet på det tredje målet for årets sommerferie: å kjøre Route 66 fra LA til Chicago, selv om vi enda var i California da vi la oss i går.

I dag har vi besøkt Nevada, vi har sett Hooverdammen, og vi har entret Arizona. Hooverdammen var imponerende, men vi slet med å takle varmen, og har egentlig likt oss best i bilen med aircondition på i dag. Men dagen har ikke vært "vanlig", det skal være sikkert.

Samtidig har vi i dag allerede planlagt at vi neste år skal satse på "hjemmeferie", og heller kose oss med å være hjemme, og ha det "vanlig" der. Jeg tror egentlig at det også kan være en veldig fin ferie. Så kan vi glede oss litt til det også, midt i alt det "uvanlige" her i USA.

Uke 28 2017 - Living the American dream

Everybody wanna piece Americana (USA)

But she don't come so easily

All the kids are gonna do what they wanna

And when we get older we can sing

We're all around the world living The American Dream

Kan du drømme det, kan du gjøre det.

Det er søndag i dag. Det kom jeg på da jeg satt og ventet på kveldens middag i Disneyland, Anaheim, California, USA. Det føltes helst som om det har gått litt mer enn en uke siden vi ankom vårt nye hjem i Eivindvik, da jeg blogget sist i denne bloggen, for den siste uken har vært ekstra innholdsrik for vår del.

Nå har jeg jo blogget i "feriebloggen" hele uka, så mye av det vi har foretatt oss er godt dokumentert der. Men jeg kan jo ikke legge "søndagsbloggen" død selv om jeg ferieblogger. Eller, jeg kunne jo det, men det gjør jeg jo helt tydelig ikke.

Uka startet i nytt hjem i Eivindvik, et lite eventyr i seg selv. Mandagen ble brukt til å forsøke å finne seg litt til rette i huset vi har leid, og begynne å lage oss en oversikt over hva vi trenger, og hva vi ønsker å gjøre noe med for å få det best mulig i vårt nye hjem.

Og så rakk vi å kose oss litt også, og nyte godværet på nytt hjemsted.

Tirsdag startet dagen med å få de siste eskene som stod i tilhengeren inn i hus. Deretter var det tid for å pakke til årets sommerferie, og komme seg avgårde til Arna og Bergen. Alt mens Trond var rimelig på felgen på grunn av et anfall med krystallsyke, og jentene var ute og ble kjent med noen av dem de skal gå på skole sammen med til høsten.

Men vi kom oss da av sted til Bergen til slutt, selv om det ble litt senere enn jeg hadde tenkt.

Onsdag gikk turen vestover. Etter ikke mindre enn 20 timers reisetid var vi fremme sånn rundt klokka sju lokal tid, da var det allerede langt på natt og nesten ny morgen i Norge.

Konklusjonen vår etter turen vestover er at vi langt foretrekker SAS som flyselskap,

det føltes veldig trygt og godt å reise med SAS når en er så langt hjemmefra.

Torsdag startet vi dagen i Inglewood, en mindre trygg opplevelse med en natt på hotell i den byen, selv om det gikk helt fint. Dermed var det mildt sagt fantastisk å ankomme hotellet vi fortsatt er på, Best Western Plus Raffles Inn. Her nytes lukuslivet i store trekk. Torsdag brukte vi ellers mest til å komme litt "på plass" rent tidssonemessig.

Fredag var det så tid for et av feriens hovedmål: et besøk i det originale Disneyland, her i Anaheim, California. Og det er egentlig det vi har gjort resten av denne uken. Fredag var det selve "hovedparken": Disneyland, som ble besøkt. Vi koste oss, og fikk tilbake troen på den Amerikanske drømmen!

I går, lørdag, og i dag, søndag, har vi besøkt "Disney California Adventure", den andre Disney-parken her i California. Vi har kost oss over gjennomsnittet mye, og må av og til bare stoppe opp, klype oss litt i armen, og si til oss selv at vi faktisk er her i California, og i Disneyland. En ting å krysse av på "Bucketlisten".

For meg har dagens høydepunkt vært Frozen-forestillingen vi opplevde i dag. Teater med spesialeffekter - det må jo bare være fremtiden! Når det både blåser kaldt og snør i teatersalen, så føler en virkelig at en er midt i historien som blir fortalt. 

Ja, det har vært en innholdsrik og spennende uke for oss alle. Og enda er det flere uker med ferie igjen før vi må tilbake til hverdagen. Så enn så lenge skal vi leve i drømmen og nyte at vi faktisk har gjort det vi har drømt om!

Uke 27 2017 - Sommerferie og flyttetid

We're all going on a summer holiday

No more working for a week or two.

Fun and laughter on our summer holiday,

No more worries for me or you,

For a week or two.

Sommerfuglene teller ikke måneder, men øyeblikk - og allikevel har de tid nok.

Da kommer rett og slett mitt første blogginnlegg fra "nytt" hus og nytt hjemsted. Vi kom til Eivindvik i ettermiddag, etter nok en uke med pakking og klargjøring for flytting, så er vi nå endelig "på plass". Målet vårt var å dra til Eivindvik i løpet av helgen, og det har vi for så vidt klart, selv om det ble litt utpå dagen i dag før vi var fremme.

Men jeg skulle jo så absolutt hatt mer tid til å pakke ferdig huset hjemme. Ja, for jeg er jo ikke en sommerfugl, som har tid nok, jeg er et menneske med en utpreget tendens til å beregne litt for lite tid, så også til flytting, pakking og rydding av hus, og dermed i de aller fleste tilfeller ende opp med å komme i tidsnød, og gjerne ikke komme helt i mål. Men nå er vi da kommet til "første" delmål for sommeren likevel, da: vi er altså på plass i vakre Eivindvik.

Uka begynte vel på mange måter slik som forrige uke slapp: med pakking og atter pakking for å flytte. Mandag hadde jeg den siste feriedagen av femte ferieuke, og selv om jeg kjente på et behov for å bare nyte en fridag, så ble den, slik de siste ukene har blitt, tilbrakt på hodet i flytteesker. 

Jeg fikk god hjelp fra min kjære søster, som var med og pakket og ordnet. Denne uken er det stort sett kjøkkenet som vi har holdt på med å pakke ferdig. Vi har jo, sakte, men sikkert, innsett at vi rett og slett ikke kom til å komme i mål med å pakke og rydde i absolutt alt, så da måtte vi bare prioritere det som er viktig - og på kjøkkenet var det enda mye av viktige ting.

Tirsdag var jeg tilbake på jobb. Der har vi brukt uken på å forberede stenging av avdelingen neste uke. Vel hjemme var det bare å gå igang med pakking og rydding. Amanda var med, og fant sin egen versjon av rydding: i fryseskapet. Vel, det måtte jo til, det også.

Trond kom hjem mandag morgen etter to turer til Eivindvik med flyttelass. Og mens han lå og sov på mandag fikk han telefon om jobbintervju på onsdag morgen. Så den som dro opp igjen (med det vi hadde pakket av kjøkkenet til da) på tirsdag, det var Trond. Jeg tror kanskje han har satt ny rekord: tre turer tur/retur Hauge i Dalane - Eivindvik på 4 dager. Det står respekt av det!

Onsdag startet med gode nyheter fra Gulen: Trond fikk ny jobb på pukkverket der, og begynner samme dag som barna starter på skolen, og jeg starter på legekontoret. Ting ordner seg for snille (eller senile, som Trond sier) gutter og jenter!

Onsdag ettermiddag var jeg på sommerfest sammen med en god del av kollegaene på jobb. Det var skikkelig koselig, med deilig tapas-mat, god underholdning, og ikke minst, en pause fra pakking og flyttetanker. Amanda hadde begynt å bekymre seg for nissebarna som vi har hatt på besøk de siste årene i adventstiden, så hun skrev brev til dem for å informere om ny adresse og nytt bosted. 

På jobb denne uka har jeg stadig fått med meg nye pakke-esker hjem. Torsdag var det blant annet denne eska som ble med, den tenkte jeg egentlig kunne passe til verktøyet til Trond, men den endte opp med å bli fylt med kasseroller, stekepanner og bakeformer. Greit med stor eske som rommer mye!

Og ja, om du lurte på det: torsdag ettermiddag benyttet vi jammen til å pakke videre, selv om det da var soverommet vårt som måtte til pers, og da særlig klesskapene våre. 

Fredag hadde jeg siste dag på jobb i Egersund for denne gang. Det har jeg egentlig forsøkt å fortrenge litt, for jeg er skrekkelig dårlig på å si farvel til mennesker jeg bryr meg om. Og det gjør jeg altså til gangs når det gjelder gjengen på Seksjon Rehabilitering Eigersund. Det ble endel tårer på fredag, ja. Jeg blir rett og slett aldri god på sånt, jeg!

Jeg kommer til å savne dem veldig, hele gjengen! Men det er nå engang slik, at skulle vi ta den muligheten som stod foran oss nå, så måtte denne avskjedsdagen komme. Det er godt å vite at jeg i alle fall kan følge mange av dem på Facebook videre. 

I går var det lørdag, og dagen ble jo da benyttet til å panikkpakke det vi enda ikke hadde pakket, og så fylle mest mulig i bilene og i tilhengeren vår. Kom vi i mål, spør du? Nei, vi gjorde jo ikke det, men det hadde vi vel egentlig, sakte, men sikkert, innsett i løpet av de siste par ukene, at det tar litt mer enn 6 uker å pakke ned et helt hjem, særlig et hjem som er/var så fullt av ting og tang som vårt. 

Men vi skal nok klare oss lenge med det vi har fått med oss. Så får vi heller satse på en tur eller tre tilbake til Sokndal i løpet av høsten, for å rydde og pakke ferdig huset, slik at vi kanskje en vakker dag kunne leie det ut til noen som trenger et hjem der. Vi pakket i alle fall til et godt stykke ut på kvelden i går, før vi la oss og sov noen timer. Deretter stod vi opp midt på natta for å kjøre til Stavanger for å ta ferja til Bergen.

Og dermed var vi altså kommet frem til i dag, søndag. Etter en fin tur med litt søvn oppover langs kysten med Fjordline ble det middag i Åsane, og litt lading av elbil, før vi kjørte det siste stykket nord hit til Eivindvik. Huset vi har leid er over 100 år gammelt, og har tidligere vært barnehage, så med mange fine farger og tegninger på veggene, tok det ikke lang tid før vi hadde døpt huset "Villa Villekulla". 

Her skal vi nok få det greit, selv om det akkurat nå er ganske så kaotisk her, med flytteesker, plastkasser, flatpakka møbler, sekker med klær og mer til, rundt oss på alle kanter. Men først skal vi nyte livet med litt ferie, telle øyeblikk, og nyte at vi har tid nok, likevel. (Og det kan du lese om i feriebloggen vår: bluesreiser.blogspot.no, om du vil.)

Uke 26 2017 - I flyttemodus

Don’t worry about gasoline

We’re moving

Don’t worry about the tv screen

We’re moving

Don’t worry about the bombs that fall

We’re moving

Don’t worry about nothing at all.

Travelt opptatte mennesker har bestandig tid til alt, mens folk med mye fritid ikke har tid til noe.

Ja, så var vi altså halvveis i 2017. Et halvt år som, for vår del, har medført store omveltninger, noe som vi særlig denne uka og neste uke merker ekstra mye til. I skrivende stund er nemlig Trond på vei til Eivindvik med helgens andre flyttelass, og når jeg blogger neste gang er det nok ikke usannsynlig at jeg blogger fra Eivindvik for første gang.

Det har vært travle dager de siste ukene, med jobb på dagtid og så pakking og rydding i huset hjemme til langt på natt hver eneste kveld. Det må til, om vi skal komme i mål, men jeg kjenner at jeg begynner å bli godt sliten nå. Men vi ser kanskje slutten på flytte-stresset, og begynnelsen på en ny tilværelse i Eivindvik nå etter hvert.

Når dagene stort sett består av enten jobb eller pakking av flyttelass, så blir det ikke akkurat variasjon over bildematerialet mitt. Mandag ble i alle fall vi ferdig med å pakke Amandas rom, klart for flytting med alle hennes leker og ting.

Uken har gått med til å få pakket ned alt vi skulle ha med oss, i mindre og mindre grad med kritisk blikk, og så å flatpakke alle møbler, slik at vi skulle få med oss mest mulig på lasset. Tirsdag var det Maias rom som ble så godt som ferdig pakket. Mye rosa bokser ute og går her, ser jeg.

Onsdag var det gangen som ble pakket klar, ikke fullt så mange bokser her, men desto mer papirer som gikk i søpla, fra hylla som stod der. Vi begynte også så smått å pakke ned kopper og kar fra kjøkkenet. Det er utrolig hvor mye vi har samlet opp gjennom årenes løp!

Torsdag fortsatte vi på kjøkkenet, og så var Amanda med og gjorde en kjempeflott jobb med å rydde og pakke alt på badet vårt. Jeg mistenker at det må være Amanda som har arvet mitt "organiserings-gen"; det skal bli enkelt å pakke opp igjen alt som hører til på badet, selv om vi går fra et lite bad til ikke mindre enn to bad og fire toalett i huset vi skal leie i Eivindvik.

Fredag var det tid for å pakke det som var klart for flytting i flyttebilen. Det skulle vise seg å ta 13-14 timer å få fylt i bilen, men da var det også, som bildet viser, stablet helt til taket. Skal si vi fikk mye med oss i ett lass, i alle fall! Fredag var også siste dag i juni, og det ble min "dag i bilder" den måneden. 

Det ble lørdag, og første dag i juli, før vi kom oss av sted med det første flyttelasset. For å få sove litt, etter en lang dag med pakking, valgte vi å ta ferja fra Stavanger til Bergen, der vi leide liggestoler og fikk oss noen deilige timer med søvn på veien nordover.

Vel fremme i Eivindvik litt utpå dagen i går så var det å bære inn alt vi hadde med oss. Det skulle jo ta litt lengre tid enn vi hadde håp om, så dermed ble det nesten en ny dag igjen før vi kunne kjøre sørover mot Hauge igjen.

Trond hadde nemlig planlagt to turer til Eivindvik tur-retur denne helgen, og det har ikke vært mulig å rokke han fra den ideen. Dermed ble bilen fylt på nytt her hjemme på en times tid i dag, ikke så full som sist, og med mest større ting, som sykler og utemøbler, før Trond dro avsted på nytt.

Jeg ba tynt om å få slippe en ny tur, det kjennes på kroppen at det har gått i ett denne helgen, og heldigvis fikk Trond med seg Ingvar, en arbeidskollega, som var så snill at han ble med på turen opp og ned igjen.

Det gjenstår enda noe pakking og flytting, men i kveld har jeg tatt en frikveld, gått på kino med barna og sett "Grusomme meg 3", og bare vært sammen med våre tre små litt. Det kjenner jeg at har gjort godt, for den uka vi er ferdige med nå, den har tatt på. 

Nå er vi snart i mål, bare vi ikke sier "ja" til flere ting. Men så er det vel kanskje slik da, at det er vi som har det travelt her i livet, som stadig tar oss tid til alt vi egentlig ikke har tid til.