Uke 11 2017 - Nedturer og oppturer

Life's like a road that you travel on

When there's one day here and the next day gone

Sometimes you bend and sometimes you stand

Sometimes you turn your back to the wind

There's a world outside every darkened door

Where blues won't haunt you anymore

Where the brave are free and lovers soar

Come ride with me to the distant shore

Hvem vet - vi går kanskje lysere dager i møte?

Uansett hvor langt nede man er, lurer det alltid et smil rundt neste hjørne.

Så er det allerede blitt passe sent søndag kveld, den 12. søndagen i 2017, og det er tid for et nytt blogginnlegg fra meg. Årets ellevte uke har vært en tung uke for meg personlig, det begynte egentlig så smått på slutten av forrige uke, midt i revy-spilling, da jeg fikk en e-post med dårlig nytt, og har medført mye tanker og vurderinger nå som vi er ute av "revy-boblen".

Samtidig har det vært en uke med besøk fra familie og en kjempefin litt-før-tiden-feiring av mamma Kari sin fødselsdag på lørdag, en fin slutt på uka, og en fin opptur etter en uke der jeg til tider har vært ganske langt nede. Det er rart med det, det er som oftest lys i enden av tunnelen, så lenge det ikke er natt utenfor, da. Men da blir det jo lys neste dag, i alle fall!

Mandag var jeg på vei hjem fra jobb med hodet fullt av tanker om veien videre. Jeg stoppet foran skiltet med informasjon om Sokndal kommune, og da jeg studerte kartet, kom jeg til å tenke på akkurat dette: jeg har bodd i Sokndal kommune i 14 år nå, og har pendlet ut av kommunen for jobb i alle de årene jeg har hatt en jobb å gå til. Så, selv etter å ha bodd her såpass lenge, så føler jeg meg ikke helt hjemme her. Og jobb, det ser det ikke ut til at kommunen har til slike som meg, så da er det kanskje lov til å ikke føle seg helt velkommen eller ønsket, heller.

Tirsdag var vi på Soknatun sammen med revy-gjengen for å rydde bak scenen og ta hjem kostymer og rekvisitter. Litt evaluering fikk vi også tid til. Vel hjemme på kvelden skulle jeg strengt tatt ryddet hus, siden vi jo skulle få besøk til helgen, men det var mye mer gøy å studere på stoffene jeg har liggende og hva det kunne bli av klær til barna. Nå som jeg ikke syr kostymer, så kan jeg jo gi meg i kast med andre syprosjekter. Her er det stoff som skal bli til gensere og bukser til de to minste.

Onsdag var det personalmøte på jobb, og i den forbindelse hadde to av de ansatte, som begge snart fyller 60 år, med seg kaker. Med travle og lange dager på jobb denne uken, så var det ikke feil med et lite avbrekk fra papirarbeid og alt det andre en sykehusjobb medfører.

Siden humøret ikke akkurat var på topp denne uka, og en i tillegg har vært ganske sliten etter uker med hardkjør med revyøvelser, så var det tungt å finne overskudd til å gå løs på et hus som var litt mer rotete enn det pleier å være etter å ha vært forsømt i den samme perioden. Torsdag ettermiddag kom vi likevel litt i gang, det blir panikkrydding når en vet at det kommer besøk neste dag, selv om de ble advart på forhånd om at det ikke akkurat var et utstillingshjem som ville møte dem.

Fredag ettermiddag ble også benyttet til rydding og vasking av hus og hjem. Amandas seng og rom måtte bli gjesterom for helgen. Det syntes Amanda var helt greit, siden hun fikk sove sammen med Trond og meg disse dagene. Og en ekstra bonus var det vel kanskje at hun fikk hjelp til å få litt mer orden på rommet sitt.

Gjestene kom sent frem, litt utpå natt til lørdag, men det var helt greit, for da fikk vi litt mer tid til å forsøke å få litt mer orden på huset.

Lørdag formiddag brukte vi sammen med Runar og familien, som var på besøk, og så pyntet vi kaker. Jeg bakte denne marsipan-kaken til mamma, og hadde lyst til at dekorasjonene skulle si noe om hva vi forbinder med henne, så da spurte jeg alle barnebarn, barn og svigerbarn hva de tenkte på når jeg sa "mamma/bestemor/svigermor". Og dette ble resultatet.

På kvelden hadde vi en fin feiring på "Lille Haua", med et fantastisk koldtbord med mye deilig mat, som smakte fortreffelig. Kaker og bursdagsang ble det også, og bursdagsbarnet fikk krone på hodet og gaver fra alle mann. Vi hadde en flott kveld, og jeg tror, og håper, at hun var fornøyd med feiringen. Det var i alle fall godt med en fin stund sammen med familien på slutten av en tung uke.

Dagen i dag har vi brukt til å være sammen med familien før de måtte dra hjem, til stor sorg for barna her i huset, som er svært knyttet til søskenbarna sine. Vi har kost oss med koldtbord-rester, det var nok mat til å mette alle i dag også, og så har vi bare vært sammen.

I kveld har vi endelig fått tid til å lese videre i bøkene vi holder på med, for alle tre barna. Det er greit å finne litt tilbake til hverdagen, også. Jeg er fortsatt et stykke lengre nede enn jeg har lyst til å være, og vi har nok endel tanker som må tenkes ferdig før ting normaliserer seg, eller kanskje endrer seg, men håpet er i alle fall dette: at det lurer et smil, eller kanskje en strime av dagslys, der fremme et sted.