Uke 42 2016 - Murphys lov

"Alt som kan gå galt, vil gå galt".

Eller noe i den duren. Det er det Murphys lov postulerer. Og enkelte dager så tenker jeg at det er mye riktig i det. Slik har jeg i alle fall følt at det til tider har vært den siste uka, men det kunne vel antagelig gått enda verre, vi har tross alt ikke hatt behov for akutt-besøk hos tannlege denne uka, og begge bilene er, underlig nok, i drift og funksjon.

Trond får i alle fall fått tatt fine bilder når han stadig vekk er på ettermiddag.

Det begynner selvfølgelig med at Trond (igjen) har ettermiddagsuke. På flere måter er jo det blitt så godt som regelen heller enn unntaket, så det, i seg selv, er jo egentlig ikke det som velter lasset, det legger bare lista littegrann lavere for at lasset skal velte om andre ting skjærer seg. Samtidig får da jeg besøk av frøken rød (som det kalles her i huset), noe som gjør at humøret mitt er sånn passe dårlig i utgangspunktet. En særs farlig og ustabil konstellasjon, med andre ord, og det var da slik uka begynte.

Mandag gikk egentlig overraskende bra, noe som vel burde fått fareflaggene mine til å sprette opp. Det gjorde de ikke, jeg var faktisk ganske fornøyd med både dagen og kvelden. Siden det hadde sklidd noe ut i forhold til leggetid med barna i høstferien, så bestemte jeg meg for å endre litt på ettermiddags- og kveldsrutinene, noe som hadde effekt. Vi koste oss med hjemmelagde cookies, og hadde en fin ettermiddag. Barna la seg så fint, og jeg klarte å få gjort litt husarbeid i tillegg, og følte for en gangs skyld at vi hadde en fin ettermiddag til tross for at Trond var på jobb.

150 nybakte cookies.

Tirsdag på jobb følte min kollega seg ikke i form, og gikk tidlig fra jobb for å gå til lege. Det gjorde at jeg gikk hjem fra jobb tirsdag med en følelse av at jeg nok ble "alene" på jobb resten av uka, noe som viste seg å slå til. Misforstå meg rett, alle kan bli syke, også leger, og jeg er ikke sur for at han er syk, det er bare slik det er, men dessverre så er det jo slik, da, at når vi bare er oss to på avdelingen, og en av oss er borte, så betyr det at den andre må jobbe for to. Det er ikke alltid like greit, og i alle fall nokså slitsomt, særlig når en altså er litt på felgen i utgangspunktet, og egentlig syntes hverdagen var tøff nok. Men slik ble det altså.

Et bilde til fra en rolig ettermiddag på Tellnes.

Tirsdag kveld la barna seg også fint, men natt til onsdag stod Amanda plutselig opp igjen, og var ikke i form. Så onsdag morgen tok vi urinprøve, som jeg tok med på jobb og analyserte der, og siden den ikke var helt "fin", men heller ikke helt klart "dårlig", så bestilte vi time hos lege for en "second opinion", noe vi fikk på torsdag. Torsdag var det selvsagt ikke det sammen utslaget på urinprøven, så det var nok falsk alarm.

Høst er det også. Det hjelper ikke.

Torsdag ble en spesielt dårlig dag, forresten .Dels siden jeg kjørte litt skyttel-trafikk mellom Egersund og Sokndal, først jobb, så legebesøk med Amanda, og så tilbake til jobb igjen, siden jeg jo fortsatt var "alene" der. Så da jeg var på vei hjem etter jobb og snakket med Trond, så mente han at jeg jo kunne sløyfe teater-øvelsen med amatør-teateret om jeg var sliten. Men det var jo akkurat det jeg trengte, for der kunne jeg få ut litt "steam" med å spille ut irritasjon og aggresjon. Og så er jeg så heldig at de andre i teateret bare er så skjønne at de forstår godt at jeg har en dårlig dag, og lar meg få lov til å gjøre akkurat det!

Og det var jammen bra, for akkurat da jeg altså tenkte at "nå kan det ikke bli verre", så kom jeg hjem til en Amanda med feber, sår hals og hodepine. Hun hadde sovna før jeg kom hjem, men det var ingen tvil om at jenta hadde feber. Jeg var trøtt, så jeg tenkte jeg skulle gå rett til sengs, men slapp Snøball ut for at hun skulle få lufte seg, før jeg kledde av meg og krøp til sengs. I min villfarelse tenkte jeg nemlig at Snøball ville komme inn igjen fort, men neida, det var jo ikke min dag.

For plutselig så hørte jeg at Snøball hadde bestemt seg for å terrorisere naboen vår, Kirsten, og stod på terrassen hennes og bjeffet som en gal, for hun ville inn på besøk. Så den som endte på trappen vår i bare undertøyet mens jeg ropte på Snøball, først forsiktig, men etter hvert lettere hylende for å få henne inn, det var meg. Og til slutt kom hun, for så å snu omtrent 1 meter foran meg, og løpe tilbake til terrassen til naboen og bjeffe videre. Joda, da var det bare for meg å få på meg klærne, og gå ut og hente hunden inn igjen.

Amanda og jeg har drevet med perle-hobby denne uka. Disse dyrene stikker ikke av.

Og, som om det ikke var nok, så gikk det omtrent 2 minutter fra Snøball var inne igjen, før jeg hørte et fortvilet hyl fra andre etasje, fra Rune, som rett og slett følte at han ikke fikk puste, og hadde krupp-hoste. Så da var det å dra ungen med seg ut på trappa igjen for å få kjølig kveldsluft ned i lungene, men det ble fort kaldt, så når han kom seg litt, gikk han inn, og la seg på senga mi.

Det som så skjedde, var at stakkars lillegutt var uheldig, og sparket til meg, slik at jeg fikk en fot midt i trynet. Det var så vondt at tårene spratt. Rune ble ekstra fortvilet for at jeg gråt, selv om jeg forsøkte å forklare mellom tårene at det ikke var hans feil, så han gråt og hostet om hverandre. Og slik satt vi da, når Trond kom hjem fra jobb. Stakkars, han trodde jo nesten at det stod om liv der han kom inn. Men det roet seg heldigvis utover natta.

Så fredag var Trond hjemme med to små barn til jeg var ferdig på jobb, og jeg reiste hjem fra eneansvar på et sykehus til eneansvar for et annet "syke"hus her hjemme, for så snart jeg var i hus, måtte Trond på jobb, siden det var sykdom og fravær også på jobben hans.

Trond lagde pannekaker til middag på fredag. Det hjalp litt.

Nå har vi hatt helg, og det tror jeg jammen vi trengte, alle mann. Maia har vært på seminar med skolekorpset fredag og lørdag, Amanda var med på seminar lørdag (hun var i alle fall feberfri), og Rune var hos en venn på besøk noen timer på lørdag. Og så var jeg og Rune på lekebutikken her på Haua og hilste på løven som var der. Og Trond var med og hjalp til på seminaret på lørdag i tillegg. Og så koste vi oss med nachos og spill på kvelden.

Og i dag har vi hatt familie-dag, og tatt turen til Sandnes/Stavanger. (Vi er ikke helt enige om hvorvidt vi var i Sandnes eller Stavanger). Vi var i alle fall på Leos Lekeland med barna på formiddagen, det var genialt: barna fikk rase fra seg og klatre og leke, mens jeg og Trond kunne slappe av i hver vår sofa med en kopp kaffe hver. Så tok vi turen til Sandnes, der vi spiste middag på McDonalds, og deretter var vi på kino og så "Trolls". En full dag med kos for barna, med andre ord, og vi to voksne har nok kost oss litt, vi også!

Det ble en ganske så grei avslutning på en uke der jeg til tider har hatt mest lyst til å gjemme meg i en krok og gråte en skvett. Så nå er vi nesten klar for en ny uke, med håp om at Murphys lov blir gjort til skamme. Men samtidig er det vel enda mye som kan gå galt, både med biler, tenner, jobb og mer, så tiden vil vise om det er grunn for optimisme. I det minste har i alle fall Trond ikke ettermiddagsuke den uka som kommer!