Oh, now look at me and this opportunity
Is standing right in front of me
One thing I know it's only part luck and so
I'm putting on my best show
Under the spotlight I'm starting my life
Big dreams becoming real tonight
So, look at me and this opportunity
You're witnessing my moment, you see?
My big opportunity.
I won't waste it, I guarantee.
 |
Når en dør lukkes, åpnes en annen.
Så var vi igjen kommet til en søndag, den nittende i 2017, og enden på nok en ettermiddagsuke på jobb for Trond. Dette har vært den sjette ettermiddagsuken så langt i år. Dere som har fulgt bloggen min en stund vet akkurat hvor glad jeg er i at Trond, sånn med rimelig stor regelmessighet, jobber ettermiddagsuker. Og det har altså vært en slik uke, med 5 ettermiddager alene med barna.
Nå må jeg forresten yte svigermor rettferdighet, for i tillegg til at barna, som vanlig, stort sett har vært hos henne fra Trond går på jobb til jeg kommer hjem, så måtte hun trå til på torsdag, da jeg ikke var brukende til noe som helst. Men det kommer jeg tilbake til. Uansett, årets sjette ettermiddagsuke er altså overstått og overlevd.
Vi startet mandag friskt. Etter jobb, skole, skolekorps og middag hos farmor, dro barna og jeg hjem. Jeg foreslo at vi skulle gå tur med Snøball, og det ville Amanda og Rune gjerne, så da dro vi av sted på tur. Første del av turen gikk fint, men så bæsja Snøball (unnskyld det grafiske bildet), og der stod jeg uten bæsjeposer. Men snille Amanda syklet hjem og hentet en pose.
Mens jeg plukket opp bæsj ba jeg Amanda holde båndet til Snøball. Og så, mens jeg møysommelig passet på å få med alt, så fant Amanda ut at hun skulle prøve å sykle ned bakken med hunden i bånd. Det gikk som det måtte gå, før jeg registrerte hva hun hadde funnet på, så hadde hun falt og slått tommelen på venstre hånd. Ukens første skade, med andre ord.
Tirsdag ettermiddag gikk jeg på nytt av sted med krum hals og utstyrt med bæsjeposer. Denne gangen var det min tur til å komme hjem med "skade", eller, kanskje helst det som min kjære "besten" brukte å kalle "utål" - altså at en ikke tålte noe. For den som måtte halte seg hjem med vondt i leggen, det var altså meg. Men bæsjen ble plukket opp og tatt med til søpla likevel, det må jeg fortelle!
På jobb onsdag haltet jeg derfor rundt som en luring, for den leggen, den insisterte på å klage på vondten. Så dermed ble det for all selvmedlidenhets skyld ingen tur ut med Snøball på onsdag. Men etter at barna var lagt, så koste i alle fall jeg og Snøball oss i sengen. der hun, som hun liker å gjøre, okkuperte fotenden av dyna mi, slik at jeg får ligge i sånn passe krøll og forsøke å unngå å sparke henne ut av sengen.
Så kom torsdag. Det ble en svart dag for hodet mitt, siden jeg våknet med et migrene-anfall som bare ble verre ut over dagen til tross for jevnlig inntak av smertestillende. Jeg holdt ut på et dunkelt kontor frem til dagens personalmøte, der jeg slapp "ukens overraskelse", men så var det bare å gi tapt, og ta turen hjem til et mørkt soverom der resten av dagen ble tilbrakt.
Og dermed ble det altså svigermors lodd å ta seg av barna på ettermiddagen, siden jeg var slått ut av migrene, og Trond var på jobb. Heldigvis vet svigermor godt hva et migreneanfall er, og hvor mye
det betyr å få slappe av i et mørkt og stille rom til det går over.
Fredag måtte jeg på et møte her på Haua midt på dagen, og da er det greit å ha tilgang til jobb-pc hjemme, slik at en kan gjøre ferdig dagens arbeid hjemmefra. Det ble nokså sent fredag kveld, men så kan jeg i alle fall starte mandag helt på topp med alle dokumenter godkjente og signerte.
Fredag ettermiddag klarte Amanda å falle og pådra seg et skikkelig skrubbsår på høyre lår, og etter det klarte hun ikke lengre å gå, i tillegg til at venstre hånd fortsatt ikke fungerte. Ukens tredje skade.
Lørdag skulle vi egentlig vært avsted for å få tak på de siste buksene som trenges til skolekorpset, men så fant jeg ut at jeg heller kan forsøke å ordne dette på mandag eller tirsdag, så vi kunne få ha en familielørdag i ro hjemme i stedet. Amanda var dessuten endelig god i hånden, men kunne fortsatt nesten ikke gå på grunn av vondt i beinet, så hun trengte en rolig dag hjemme.
Siden det var finale i Melodi Grand Prix, så ble det til at vi, som ganske mange andre rundt omkring i verden, satte oss ned og så på de fargerike innslagene. Jeg må innrømme at jeg nesten synes kostymene er like spennende å få med seg som selve sangene, det er mye artige løsninger ute og går der. I år ble jeg mest bekymret over at de har hatt noe trange budsjetter på kostymefronten, for det så ut til at mange bare hadde hatt råd til et erme eller en halv stropp. Skjønt noen hadde jo også klart å lage to kostymer i ett, så det må sies å være fornuftig bruk av stoff!
Og så kom søndag, og dermed ukens siste dag. Trond, jentene og Snøball har vært ute på tur i dag, Amanda er helt bra igjen både i hånd og lår, og klarte å unngå flere skader selv om hun var på tur. Vel og merke falt visst Maia og slo stumpen, men det medførte ikke store skaden. Jeg halter fortsatt litt, mens satser stort mot folketoget på 17. mai. Og ellers holder jeg på med siste innspurt i organiseringen av skolekorpsuniformene, håpet er at alle skal kunne gå i full uniform på onsdag, og det tror jeg at vi skal komme i mål med.
Det skal bli greit å levere fra seg en god oversikt over uniformene i skolekorpset, for de blir nemlig nødt til å finne en ny materialforvalter for uniformer til høsten. Dette er altså "ukens overraskelse": Vi har nemlig bestemt oss for å flytte med hele familien fra Haua til Eivindvik i Gulen. Det har skjedd fort, selv om vi har snakket om og vurdert dette en stund, så ble avgjørelsen altså tatt mandag, etter at jeg sist uke fikk jobbtilbud fra Gulen kommune.
Vi går med andre ord spennende tider i møte her i familien, for nå skal det skrives et nytt kapittel i historieboken vår. Og kanskje er det håp om litt færre ettermiddagsuker i fremtiden for Trond, og med alle de fine turene som en kan gå i området rundt Eivindvik, så er det mulighet for at vi kan lære oss å gå tur uten å pådra oss stadige skader.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar