Uke 5 2017 - Influensa er kanskje verre for menn

Now not enough water puts thirst in a man

And just enough water puts joy in his land

But too much water will overflow

And tear the man's land up, so there you go

And Lou's got the flu and he's laid up, laid up, laid up,

Lou's got the flu and he's laid up,

Have to get well pretty soon though

Enten så går det bra - eller så går det over

Da har vi lagt bak oss en ny uke preget av sykdom. Her i hus har både Amanda, Trond og jeg vært syke, og nærmest byttet på å være sengeliggende. Feber, forkjølelse og virusinfeksjon har skapt utvidet kaos i hverdagslivet, men det ser ut som (bank i bordet) at vi nå nærmer oss slutten på sykdommen for denne gang. Så det ser ut til at det går over også denne gangen.

Amanda hadde høy feber hele søndagen, så før vi gikk til sengs, hadde jeg og Trond avklart at det nok var min tur til å være hjemme med sykt barn. Og da jeg våknet med feber og verk i kroppen selv på mandag, så var det i alle fall ingen tvil: jeg fikk bare holde meg hjemme med syk Amanda og syk meg selv den dagen. Amanda kviknet til i løpet av dagen - det gjorde ikke jeg.

Tirsdag holdt jeg stort sett sengen og følte meg elendig og syntes skrekkelig synd på meg selv. Amanda var tilbake på skolen, siden hun var feberfri, selv om hun ikke følte seg helt på topp. Så kom det melding fra Trond, som var på jobb, at han ikke følte seg i form, han heller. Og da han kom hjem, hadde han feber og helt tydelig blitt smittet, han også. Så da var 2 av 2 foreldre nede for telling, og Rune kom seg dermed aldri på fotballtrening.

Natt til onsdag hadde jeg stadig feber, og verket som besatt i hodet, så da ble det en tredje dag hjemme med infeksjon. Trond var kanskje enda dårligere, eller så skyldes det bare at han er mann. Heldigvis begynte jeg så smått å føle meg litt bedre ut over dagen, og etter hvert så forsvant feberen (ikke bare på grunn av paracet), så da begynte i alle fall jeg å se lyset i enden av tunnelen. 

Så torsdag morgen var jeg da endelig tilbake på jobb. Det gjorde godt å kjenne at kroppen begynte å virke litt igjen, etter å ha hatt følelsen av at kroppen gjorde alt annet enn å virke. Torsdag kveld klarte jeg til og med en tur på øvelse med amatørteateret, selv om sangstemmen ikke var helt på plass (men så kommer den gjerne aldri helt på plass, heller). 

Fredag ettermiddag var både Rune og Amanda i bursdagsselskap (Rune var i bursdag på torsdag også), så da passet det bra å teste "Tom Ka Gha"-suppa som vi hadde kjøpt til å ha en dag det bare var oss voksne som skulle ha middag. Nå fikk Maia også suppe, da, og det ble såpass sent på kvelden før suppa var klar, så det ble like mye kvelds som middag, eller "kviddag", som jeg kalte det. Fredag kveld var det ellers igjen tid for "Anno"-maraton.

Lørdag var det igjen tid for lørdagsåpent basseng her i Sokndal. Nå har vi forsøkt å komme oss i bassenget hver gang det har vært lørdagsåpent siden bassenget åpnet i høst, men for første gang var det så vidt vi kom oss i vannet, for det var faktisk fullt! Vi fikk lov til å vente til noen gikk opp, og bading ble det på ungene og meg, mens Trond fortsatt lå syk hjemme (det er noe med menn, de blir rett og slett sykere enn oss andre.)

I dag har jeg begynt på et lite sy-prosjekt, egentlig et av flere, for det er litt søm på gang nå frem mot revy i begynnelsen av mars. Det går i grått og sølv i dag, blir spennende å se om jeg får til det plagget jeg har planer om å lage. Så langt har jeg fått snekret i hop et mønster som jeg tror jeg er fornøyd med, og klipt forstoffet. Så får vi se om det blir noe mer ut over kvelden.

Det er i alle fall deilig å kjenne på at sykdommen er så godt som ute av kroppen, og i kveld har jammen Trond også begynt å føle seg bedre, så da er det vel kanskje noe i det, da: Det går over!